Universalromantikken
Romantikken; er det vi kaller Europas siste store kultur epoke.
Vi skiller mellom to former for romantikk, universalromantikken og nasjonalromantikken.
Folk i universalromantikken var mest opptatt av naturen, verdenssjelen og det kunstneriske geniet. Denne formen for romantikk vokste først og spesielt i en by kalt Jena rundt omkring år 1800.
Særtrekk ved romantikken og nasjonalromantikken
a) Romantikken var Europas siste «fellesholdning» til tilværelsen.
Enkelte av opplysningstidens tenkere pekte på følelsens betydning, men da var det nettopp som en kritikk mot den ensidige vekten av som ble lagt på fornuften -> hovedstrømmen i det tyske kulturlivet. Kant pekte på hvor viktig «jeg'ets» bidrag til erkjennelse er -> «fritt fram» for enkeltindividet til å gi sin egen fortolkning av tilværelsen. Romantikken var et byfenomen, og en typisk romantiker var en ung mann, og mange var studenter. Romantikerens plikt var var å oppleve livet, eller å drømme seg bort fra det. Et av de viktigste trekkene ved romantikken var naturlengsel og naturmystikk. Naturen var et eneste stort «jeg». Den bidrog til å styrke den enkelte nasjons følelse av egen identitet.
b) Nasjonalromantikerne var opptatt av «folkets» historie, «folkets» språk, i alt den «folkelige» kulturen. Folket ble betraktet som en organisme som foldet ut sine iboende muligheter, som naturen og historien. Betraktet både planter og folk som en organisme, diktverk var også en organisme, språket var en organisme og naturen i sin helhet var en organisme. Dermed kan man si at det var ikke noe stort skille mellom «nasjonalromantikken» og «universalromantikken».
Bilde er hentet fra: http://spenn2.cappelen.no/aim/cappelenprod/2/82/6/storage/file.image.jpg/Scale?geometry=300x300%3E
